Midt i myldret av turister, bergensere, tilreisende bønder og fiskere var det også matfestival i sjøkanten. Minst 100 smaksprøver fra fjell og fjord kunne nytes fra bondens markedsbord på vei opp i dalsida denne solfylte septemberdagen. Vi tråkler oss fram i retning Mariakirken, som for anledningen er kledd i lange kleder på grunn av pågående restaureringsarbeid. Bak planken nedenfor kirken ligger Schøttstuene, som et øvre kvartal av Bryggen og World Heritage List. Vel inne møter vi stillheten, og etterhvert som vi bestiger gemakkene, et snev av andektighet for både omgivelser og det som venter.

Intimkonserten med Bodil Haug og Linda Røyseth i Schøttstuene fredag kveld var enerverende vakker og åndsstemt. For et lydhørt publikum vekslet de to skjønne stemmene mellom salmesang på varierte folketoner fra sine distrikt. Bodil har hallingdaltradisjoner med seg mens Linda har hentet det meste av sitt stoff fra Nordfjord. Bodil og Linda har utviklet inderlige uttrykk i sine salmetolkninger og er bærere av en unik religiøs sangtradisjon. Konsertlokalet ligger på loftet som er av bredlafta malmfuru med benker og langbord langs veggene opplyst av lyskroner. Foran peisen veksler Linda og Bodil mellom de åndelige visene de formidler med stor innlevelse og klokkeklare røster. Kvedarfolket er et lydhørt publikum som vil få med seg hver tone, hver forsiiring, hvert ord og hvert budskap.

Bilder tar form - i skjymingstimer snart opplyst av enslige talglys, blafrende over slitne arbeidshender og innsunkne kinn, stemmer ydmyke sangrøster trøstig i for håp, tro og kjærlighet. I vår tid finner vi bare slike scener i våre indre blikk, husandaktenes tid forgagne er, men når dagsens auga sluknar ut stiger snart solen opp av østerlide. Salmepoesien har lang tradisjon for å bruke vakre naturskildringer og årets gang som vegvisere for sjelelige kvaler. De vidunderligste tonevariasjoner er klangminner fra musikkelskende kunstnere som sugde til seg melodier og slapp dem videre i entusiastiske vendinger. Takk til Bodil og Linda som begunstiget kvedarforumet med sine salmetoner.

Så kom maten på bordet, det bugnet av alskens retter i de hanseatiske stuer, hvor det nok har vært matgilde forut. God mat og drikke er trivsel i godt lag. Etterhvert gikk sangen rundt fra bord til bord, og kvedarkvelden løftet sang i ord.

Lørdag på Griegakademiet har Kvedarforum sin bergenske vertinne, Ingrid Gjertsen, innledning om sin Sulamithiske skrift om sang og mystikk i Haugiansk fromhet (Kom du min Sulamith). Hun som til daglig er leder ved Arne Bjørdals samling (bak i gemakkene), forteller at Sulamith er navnet på en ung og elsket kvinne fra Salomos høysang, hvor samtaler mellom Jesus og bruden berøres. Ingrid har i boken tatt utgangspunkt i hva uttøvere har sagt om sangen sin og kommet fram til at teksten er viktig og at den må ha en veldig fin melodi. "Denne sangen og dette uttrykket har den egenskap å skape stillhet. Du må ikke synge før du har sangen i hjertet. Lengselen til det hellige - Gud er sentral i salmesangen. Den haugianske tradisjon fortsetter hos kvedarane. Hans Nielsen Hauge spredte mest Brorsonsalmer gjennom eget trykkeri. Mystikkens dragning mot det religiøse skapte visjoner om "Himmeriket her og nå". Trengselen på jorden fikk folk til å lengte etter himmelen".

Gjertsen er innom temaet lidelse og kreativitet før hun nevner Ragnar Vigdals ord om at man ikke skal starte rett på tonen - det er som å gå på stylter. Slektskapet mellom gregoriansk sangtradisjon og folkesangen omfatter både innlæringsform og improvisert utvikling av tonale vendinger, samt de liturgiske messene som ble tilnærmet lokale kjenninger forvaltet av tidenes bruksmusikere, innebefattet språklige forvandlinger og tilpasninger. Forvandling er et gjennomgående tema i salmetradisjonen som lysets brytning mellom natt og dag. Bodil Haug sang: Å salighet sto i det himmelske hjem og Jesus din søde forening å smake.

Den virituose musikeren Sigbjørn Apeland var engasjert under høstens bergenske kvedarforum, både som organist i Sandviken kirke og som foredragsholder på seminaret. Apeland holder en utredning om folkemusikken i salmer og kirkemusikalske verk, hvor det har skjedd en estetisering av folkemusikk. Framveksten av det borgerlige musikkliv på 1700-tallet endret diskursen.

Sitater: "Elling : Det er kunst vi vil have. Bordieu: I blandt er vi alle folket, iblandt er vi ikke folket. Holthe: Er disse melodiene fortsatt folkemusikk når de festes til papiret og arrangeres. Ludvik Nilsen om nasjonal identitet i komponering: Man skal høre på musikken hvilket land komponisten kommer fra."

Blikk på folkemusikken som ei fullverdig kunstform kan vise at komponister gjerne ser på folkemusikk som et estetisk objekt, men Apeland ser det heller som en musikalsk prosess som utvikler seg over tid, hvor variasjon og endring rommer mye nyskaping. Den bestemte syngemåten er karakterisisk for folkelige vokaltradisjoner, og lar seg neppe feste til papir. Mangfoldig melodiføring ble konformert gjennom integrering i kirka hvor folkemusikken skulle didiplineres og kontrolleres. Transkribsjonene er ofte tvunget inn i de vestlige kunstmusikalske didipliner, tilpasset kompositoriske stilarter. Et nyere fenomen er folkemusikerenes inntog i kirka og samarbeidet med improvisatorene. Kirkelig kulturverksted har vært pådrivere for å skape møtesteder for folkemusikere og andre musikere. Motsatsene i det mindreverdige har sin viktige funksjon som motsetning i skapende musikalsk setting.

Enda et musikalsk flogvit har fått taletid i kvedarforumet denne lørdagen, Henrik Ødegaard omtaler Grieg som et musikalsk møtepunkt i kraft av at han brukte tilsendt slåttemusikk i sine komposisjoner, og tok folketonene inn i sin senromantiske tempererte kunstmusikk. Som ung student lot Ødegaard seg inspirere av Eivind Groven da han demonstrerte flere orgel stemt i utempererte skalaer, i orgelhuset sitt på Ekeberg i Oslo. Blandt lytteeksempler som spilles av får vi høre Grieg (Opus 72 – etter tilsendte slåttemateriale fra Halvorsen), Nordic voices som har presentert tradisjonelle folketoner i moderne drakt i spedd mongolsk overtonesang i Opus24. Under ledelse av L. Thoresen har de jobbet med å innarbeide nye intervallkategorier i samtidsmusikkbruk. Vi får og høre eksempel fra Ødegaards salmetonearrangement innspilt med Oslo kammerkor (Dåm).

Ødegaard framhever kjennetegn i folkesangbruken: Teksten i sentrum, velvalgte fraseringer, rytmen er fri, tonetrinnet utemperert, mens rommet og klangen og er karakteriske virkemidler i solistisk sangtradisjon. Halvvokalen er og nevnt i mine notater og et begrep som kanskje betyr å flytte toner på vokaler? Et lytteeksempel som har lagt seg på minnet var en duo med to ulike felestiller til sist.

Kvedarverksted

Konsert

Folketonemesser

Så har jeg for tredje gang overvært en folketonemesse, det har gått noen år i mellom. Den første var i Bergstaden Ziir med spelemenn fra Rørosdistriktet hvor Annar Gjelten var framtredende. Arve Telefsen var med som trekkplaster. Den gangen var det felespill. Den andre gangen var sangen i fokus, Bakke kirke i Trondheim var , under kvedarseminaret 2004. Det var flere solister og eget kvedarkor som øvde inn liturgi med Anne Kleivset. Gro Kjelleberg Solli, Tone Hulbækmo, Asne Bergset, Johan Fætten var noen av solistene. Seminaret var viet Olavsarven og midtnordiske sangtradisjoner.

Som avslutning søndag kveld overvar kursdeltakerne Fingergullmesse med Scola Sanctae Sunniva. Messen er oppkalt etter en gullring smidd med Kristi-blodsdråpe som ankom til Nidaros i høgmellomalderen. Senere har også koret gitt ut hele Olavsofficiet i cdform. Dette ble i flere hundre år, fram til reformasjonen, sunget under Olavsmessen i alle de nordiske kirkene og har mye av sin kompositoriske opprinnelse i kirkefader Augustin og St. Martin sine officium.

Seminaret hentet og inn ressurser fra Jämtland i kraft av Emma Härdelin, som lærte bort sanger fra sine strøk. Nordisk rituell sang og dans, bevart fra Færøyene, ble og presentert under seminaret ved Hans Iversen som vokste opp med tradisjonene før han flyttet til Molde med familien.

Sandviken

Seks år er gått fra kvedarfolk overvar Fingergullmesse i Nidarosdommen 12. september til denne søndagen i Sandviken kirke. En frosting trenger vanligvis ikke paraply, men tatt i betraktning vestlandsregnet som drysset over oss et drøyt døgn, var investeringen nyttig for spaserturer på brolagte bergensgater. Tørr og varm kunne jeg gledelig stemme i klokka ti på morgenøving. Et lite kvedarkor var vekselvis forsanger og solistkor. Bjørn Sigurd Glorvigens sangkvartett ipresenterte firstemmig nattverdsalme mens Bodil Haug og Halvor Håkanes var sangsolister under messen. Sigbjørn Apeland akkompagnerte på vekselvis trøorgel og to kirkeorgel, til postludium i orgelduett med Henrik Ødegaard. Når folketonemessen i Sandviken kirke tonet ut "danset" de gamle salmene fortsatt i hodeklanrommene innimellom persepsjonen av liturgisk tonemateriale, skapt av Henrik Ødegaard.

Mandag morgen våknet jeg i tanker akkompagnert av fullt englekor og uttallige harmonier som trengte ut fra drømmen.

Jorunn Sterten Melhus, Frosta 13.november 2010